Vått og grått, men fremdeles høst

På denne tiden i fjor var det vinter. Iskaldt. Nå er det fremdeles muligheter for noen uteaktiviteter, fortrinnsvis med gummistøvler. Her er siste delen av stenkanten rundt plattingen ferdig. Og alle lavendelene står og venter på en midlertidig plass - midlertidig frem til det kommer en grusgang  a la Ninni. En vakker dag kommer den!

Det dukker fremdeles opp planter når jeg går mine runder. Da jeg lette etter stigen i formiddag, fant jeg to store, fine Austinroser. De skal til pers i morgen. I dag er det bare tittedag. Stille og rolig.

Det går rolig i haven for jeg har vært på jobb noen dager igjen. Havens udiskutable førsteprioitet har måttet vike for viktigere ting. Vanskelig å vurdere hva som er morsomst, mest interessant, mest lærerikt - men det er ingen tvil om at jobb oppleves som viktigere. Der haven er et sted der jeg selv må tillegge den mening, er deltagelse i arbeidslivet meningsfullt i seg selv. Når jeg i tillegg har en jobb som åpner og tilrettelegger, da skal være takknemlig. For det er ikke vanlig!

IA-avtalen er 10 år i disse dager, og det arrangeres konferanse om langtidsfravær. Men vi som står midt oppe i dette uføret, er ikke invitert. Det er politikere, byråkrater og konsulenter. Hvor ble det av brukermedvirkningen?  Anna Tostrup Worsley har skrevet kommentaren Ingenting om oss uten oss

Min arbeidsgiver er en IA-bedrift. Men den er mer enn det. Den er mer tålmodig enn den hadde trengt å være. Dette er ikke første forsøket mitt på komme tilbake, men jeg får likevel sjansen igjen. De fleste langtidssyke ender raskt opp uten arbeidsgiver, og da er veien tilbake uendelig mye lenger.

Arbeidstrening heter jobben nå. Den er et tiltak, på linje med det andre tiltaket i min plan. Det andre tiltaket er "Pusle i hagen", slik NAV-damen formulerte det. Siden det er alt jeg har kunnet klare i mange år, har det stått i planen helt alene. For for ME er det ingen behandling å få. Jeg har skrevet om hvordan hverdagene har vært, og tildeles er, for meg  her.

Arbeidstrening er jobb uten lønn, men med fortsatt AAP. Med den usikkerheten rundt hva jeg kan, hvor lenge jeg kan og om dette er noe varig, er det veldig godt å ikke føle forpliktelsen gnage. Motivasjonen er jo tilstede, men med min ME er det aller første budet å ikke-gå-over-grensen. Det straffer seg, alltid. Når jobben min ligger et godt stykke unna, blir det en dyr trening. Jeg har ingen rett til fragdrag for utgifter, ingen støtte til reisekostnader. Jeg har heller ikke noen feriepengeopptjening, så om dette skulle gå bra, og jeg kan klare å jobbe når sommeren kommer neste gang, har jeg krav på ferie, men ikke på lønn. I motsetning til om jeg hadde vært arbeidsledig på dagpenger. Dagpenger er til forskjell fra AAP feriepengeopptjenende. Etter mange år med redusert inntekt, er det lite sannsynlig at økonomien tillater en måned uten inntekt. Det skal nok gå på et vis, men denne typen "feil" i systemet, løsninger som fungerer MOT å få oss tilbake i arbeid, snarere enn å trekke oss inn, er eksempler på innspill man går glipp av når brukerne ikke blir hørt.

Det kommer en vår. Snart. Med eller uten jobb. Men definitivt med vårblomstring. Her ligger det 150 Iris reticulata i de moteriktige "swirl"er og venter på at vinterteppet skal gå opp. Jeg håper kombinasjonen Purple Gem og J.S. Dijt skal muntre opp i vårløsningen.


Det mørkner fort, det er på tide å gå inn på kjøkkenet og lage espresso. Av den italienske typen. Nå som hverdager og helger lenge har vært like, er det litt rart, og ganske deilig, å tenke at NÅ er det helg. To dager med fri som jeg kan bruke til å bare la humla suse. Meningen i fridagene kommer av seg selv når det er noen jobbedager å sette dem opp mot. Selv det å sitte og gjøre ingenting blir annerledes. Kaffetid!