Glasshus

Dette startet som en post om helgens innkjøp, men jeg ble så facinert av Andreas’ bilder av glassene at alt som ikke er glass falt ut….
Jeg har samlet på glass lenge. Ikke systematisk, ikke noen spesiell grunn, men jeg liker god drikke og liker pene ting. 12 like har aldri vært noe mål – snarere tvert imot. Det virker litt bortkastet å ha like glass når det er så mange flotte å velge i. Jeg har kjøpt vinglass. Til røde og hvite viner, til gjester og til meg selv. Det er unektelig blitt mye blått – tydelig hva som var åtti- og nittitallets hovedfarge. En dansk keramiker sa engang: Lag det rundt og blått, så kjøper nordmennene det! Sannheten var gyldig også for glass…
Glassblåserhelten AnneKa med glasshytte i Vivestad i Indre vestfold har laget mange av glassene mine. Og etter at jeg flyttet til Horten og oppdaget at Vivestad faktisk er i nærmiljøet, er det blitt flere.  De to første bildene har jeg lånt fra hjemmesiden hennes -  Glasshytta i Vivestad.  Ellers blir glassene anskaffet der jeg finner dem. Brudd på Grünerløkka. Kunstindustrimuseet i Trondheim er heller ikke dumt, og Kunsthåndverkerne i Bærum er en sikker leverandør. Fredrikstad og Tofte er verd glassbesøk og en tur nedom Kirkeristen den helgen i august det er marked er lurt.

AnneKas Sommerlikør og en liten karaffel som jeg ikke lenger husker hvor er kommet fra. Ebeltoft kanskje? De tre lyseblå er iallefall danske. Annensortering fra to glassblåsere i et nedlagt meieri langt oppe på Jylland. Nesten i Skagen, men likevel milevis fra. Heldigvis.


Glass med hvite klokker. Og en trapp. Alle nye, alle mulige romglass, alle nydelige :-) De to nederste heter Frosta. Det siste, som kansje er det aller fineste, har striper i den hvite klokken.

   


Det høye, lilla glasset har vært en favoritt lenge. Nydelig med den ujevne “kulen” og den slanke klokken. Og utrolig fotogent! De to mindre er fra helgens innkjøp, kandidater til å bli romglass. Eller bare mer pynt. Rart at andre kanskje ser på glassene mine som nips. Jeg som ikke eier en nipsgjenstand!



     
Konjakkglass. Like. Skjønner ikke hva som gikk av meg. Sikkert en hyllest til min borgerlige sjel. Men fine er de. Og de kan sikkert brukes en kald vinterkveld.


Det blir sikkert mer glassbilder. Av sand er de kommet, til sand skal de bæres.


Gårsdagens soloppgang med skarv- verd å dele!

Sopp og haveinspirasjon

Det er veldig hyggelig å få besøk i Strandhuset og ekstra hyggelig er det når den besøkende godtar å dra ut i skogen for å plukke sin egen middagsmat før han i det hele tatt rekker å bære inn baggasjen. Vi var både her og der, som det heter i god soppstedhemmelighetskremmeritradisjon, på begge sider av E18. Helt nye steder funker også i år – heldigvis, for jeg har lang tid igjen til soppstedene er innarbeidet. Men denne kvelden var det treff, og middagen ble e origie i soppretter. Med litt ovnsbakt potetogløk til. Nok til fire sultne, og neste dag var det nok til fire til lunsj også. Det tok tid – vi renset sopp i timevis og serveringen ble utsatt gang på gang. Men som det smakte! Jeg satser på en lang sopphøst, minst like lang og soppholdig som fjorårets.



Høst er havetid! Havetid!  Jeg trenger litt mer inspirasjon, slik at jeg får løftet blikket høyt nok til å overse alle kassene med planter som griner av dødsredsel. Helt reell, forøvrig. Etpar blir reddet hver dag, men det er neppe tid til alle. Og jeg er egentlig klar for mer entreprenørvirksomhet. Så vi dro til Ramme. Tidlig på morgenen.


Og hva er mer inspirerende enn Rosemary Vereys staudegang i midtaksen i Havlyst – Petter Olsens have på Ramme Gaard. Havegangen bærer navnet Fire and Ice – hvor flammene er plassert midt i, og isen er henvist til øverste og nederste del. Trekanter av stauder, avbrutt av stativer med roser og klematis, og de flotte oppsurrede søylebøkene.
Læring: Stauder og sommerblomster om hverandre. Store grupper like planter. Variasjon av blomstringstidspunkt. Høye planter bak som kant, så høy så man ikke kan se over.


Dette er en drømmeplante. Gunnera. Kjempedigre blader, så store at man kan gå under. Dette eksemplaret er noen år gammelt, men det frøs ned i vinter til tross for at det ble pakket inn etter alle kunstens regler. Jeg har kjøpt en liten en. Ganske liten. Den skal pakkes inn i isolasjonsplater før kulden ødelegger den, for den skal bli stor og leve lenge i haven. Håper jeg.  Ryktene sier at Christopher Lloyd ha sagt at dersom oppgaven er dekorering av større rom – Royal Albert Hall – er Gunnera et godt valg. Det er mulig at jeg bør endre en strek eller to på ombyggingstegningene for Strandhuset. Og dessuten skaffe noen 1:1 marmormennesker til å plassere rundt i skogen bak den.

Markdekkere får jeg nok aldri nok av. I Havlyst har man forsøkt å dekke marken med sølv i flere år. I år ser det for første gang ut som om de vil lykkes. Grønn- og sølvbladet lamium og ulike Brunnera macrophylla, her: Jack Frost, danner et (litt løst vevd) teppe.  Læring: Enten mye tålmodighet, store mengder planter – eller små områder med sølvskogbunn!



Og husk: Uten mennesker, stopper haven!

 

Jeg er snart klar for siste haveøkt i år: Høstinnspurten

I år forhåpentligvis som langspurt. Jeg regner med at klimaforbedringen slår ut nå på høsten, når fjorden holder haven varm helt til november!

Drømmeporten

Det var lite for deg,

men mykje for meg:

Eit smil då det galdt

og eit handtrykk var alt.

Tåre

du tarv ikkje falla

Eg veit du er salt

Olav. H. Hauge